Sunday, December 12, 2010

Fuck you fuckface

IMG_3858
Me fekk ein veldig fin og vond kommentar for nokre dagar sidan:

(Jeg har lest bloggen deres lenge, men aldri lagt igjen en kommentar. Dårlige greier. Bedre seint enn aldri: Dere skriver fantastisk og tar fantastiske bilder og jeg har ett stort ønske: kan dere skrive om hjertesorg? jeg dør av kjærligheten. det føles i alle fall slik. jeg har vært gjennom 7 hestekurer på en uke og finner ingen vei ut.)

Okei, Anonym. Du er kommen til riktig skranke.

Dei seier at nokon har uhell i spel, hell i kjærleik. Eg har det motsatte, hell i spel, uhell i kjærleik. Eg vinn i bingo, loddtrekningar, på flakslodd og finn alltid mandelen i grauten. Eg har vunne masse pengar, kamera, fruktfat og blokkfløyte. Då eg var liten stakk eg alltid av med førstepremien på bygdebasarar, pappa rista på hovudet då eg kom heim med kransekaker høge som hus og han spurte mamma kva han skulle gjere med denne ungen som vant alt den kom over. Men som ordtaket har bestemt, eg har uhell i kjærleik. Eg har blitt såra så sterkt at eg ikkje har visst om eg kan overleve det samme ein gong til. Og sjølvsagt kjem det alltid ein gong til. Og eg overlever alltid. Eg har hatt så vondt i hjartet at eg har kasta opp, eg har ringt til pappa og grene i telefonen og han har sagt at det går bra, og eg har sagt nei det gjer ikkje det og han har ikkje visst kva han skal sei. Meg og kjærleik er farlig kjemi. Første gong eg hadde kjærlighetssorg var eg 17 år. Eg fekk sjokk, for eg visste ikkje at kroppen min var i stand til å føle så sterkt. Eg grein foran læraren min, som tok meg med inn på eit grupperom og gav meg ein kopp te, earl grey, og ho fortalte meg om den gongen ho blei dumpa på ein resturant. ("Jeg tror kanskje du skal gå alene hjem i kveld", hadde han sagt.) Eg måtte flytte inn hos venninnene mine, for eg orka ikkje sove åleine om natta, eg kunne ligge på golvet og grine så mødrene deira måtte komme inn å trøste meg, og fortelle meg om sine verste kjærleikssorgar. Og ingenting hjalp. Eg klarte ikkje å ete, eg drakk Cola for å ikkje sulte ihjel, Cola som blanda seg med snørr og tårer i munnen. Eg kunne ikkje høyre på musikk eg likte, for alt som fekk meg til å føle meir gjorde vondt. Eg kan ikkje komme på noko som kan gjere meg meir gal enn kjærleik. Ikkje dødsfall. Ikkje sjukdom. Det kan eg akseptere, det er livet, seier dei. Kjærlighetssorg er unntakstilstand. Ein gong prøvde eg å oversjå det. Nei, eg vil ikkje, tenkte eg og sletta alle spor etter han. Inni meg grein eg, men eg stod opp, gjekk på skulen, gjekk på fest, sprang rundt og var sterk og når eg kjente at tårene kom berre holdt eg dei inni meg, heilt til dei begynte å redde nedover igjen, ned i halsen og ned i nasa. Ein heil vår stod eg på badet og snøyt ut tårer eg ikkje ville ha, etterkvart gløymte eg at det var tårer eg snøyt ut, det var som å ete, puste, sove, kysse.

Det er ingenting som hjelp.


Du er forelska i nokon som ikkje er forelska i deg og det er berre å vente. Det hjelp litt å ligge med andre, det hjelp også litt å drikke seg full ilag med venner. Det viktigaste er at du har gode venner som forstår at du er heilt klin kokos for øyeblikket, at dei orkar å høyre på alt det du har behov for å snakke om, at dei tåler at du ringer til alle døgnets tider for å grine. Det har eg hatt og eg føler eg skuldar dei pengegåver, blomar og konfekt for alle timane dei har venta ilag med meg. Og ein ting som alltid funkar er å lage noko. Kva som helst. Eg laga ein gong ein skulptur av hønsenetting og gips då eg hadde det som verst, den blei så stygg og trist at når eg ser på den i dag må eg berre le. Men det hjalp. Eg brukte lang tid på den stygge skulpturen min, og det er ein fin måte å distrahere seg sjølv på mens du ventar på at den sinnssvake tilstanden din skal gå over. Legg energien i andre ting, la det gå ei årstid og vent på den dagen du våknar opp og den første tingen du tenker på ikkje er han/henne, men kanskje den andre eller tredje tingen. Og då kan du sei "fuck you fuckface".

49 comments:

stine said...

DETTE er den fineste beskrivelsen av kjærlighethetssorg jeg noen gang har lest. Akkurat slik føles det! Det føles ut som om man ikke skal klare å leve igjen... men man klarer det til slutt!

Kari said...

Amen.

johanne regndans said...

du skriver magisk fint. fikk vondt inni meg på ekte.

Nøve said...

"DETTE er den fineste beskrivelsen av kjærlighethetssorg jeg noen gang har lest" I concur.

Ane said...

Jeg begynte faktisk å gråte. Det fordi jeg har hatt min første ordentlige kjæreste i 3 år nå, og kan ikke tenke meg hvor vondt det må være å være uten ham.

Utrolig fint skrevet!

mari said...

åh gud, tusen takk. du aner ikke hvor mye jeg trengte dette.

Tale said...

veldig sårt, veldig fint :)

eirinsurr said...

dette var vanvittig fint og vondt, og nå vet jeg ikke om det er fint eller vondt at jeg ikke har opplevd det.

hjartesmil said...

heidi, du er den nye love guru. <3

hoydepunkt said...

enig med hjartesmil.

EMM said...

HERREGUD SÅ FINT!

Kristina Kvåle said...

gud så vakkert! dette er akkurat slik det er for meg også, men eg har ikkje hell i spel heller. venner er det viktigaste i verda trur eg. å ha nokon som er der klokka to om natta, som tar telefonen og som trøstar deg, eller berre held kjeft og lar deg tømme deg for alt av tårer og sinne... kva eg ville gjort utan vennane mine, det veit eg ikkje. dei er solstrålar som lys opp mørke dagar med kaffi, røyk og latter. også er det slik at kjærestar kjem og går, men vennane er der uansett :)

Mie said...

ja, fy faen.

kristin said...

jeg vet ikke helt hvorfor, men siden du skriver på nynorsk så liker jeg teksten enda mer :)

idam said...

Jeg kom tilfeldigvis over denne bloggen igår kveld, glemte å trykke på krysset og skru av dataen før jeg sovna, trykka 'oppdater' nå, og fant ut at det ikke var tilfeldig men helthelt meningen at jeg skulle komme over den. jeg trengte akkurat dette.

Anonymous said...

kjæreste kval, kjæreste actionfilm.

da jeg la igjen kommentaren for noen dager siden tenkte jeg "oi, dette var kanskje litt teit. men la gå". jeg har klikket oppdater sikkert firehundre ganger på bloggen deres siden den gang, og konkludert med: "oi, okei, det var faktisk teit. hvorfor legge igjen en kryptisk beskjed om hjertesorg på et positivt "jeg-har-fri-og-eksamen-er-over-innlegg"? lavmål".

men nå. dette var akkurat riktig tidspunkt, akkurat riktig sted. tusen hjertelig takk, virkelig. tid: 01:48. sted: hjemme etter ukens åttende hestekur.

jeg står ved det det jeg sa; dere skriver fantastisk og ekte. hjertesorgen har dessverre ikke sluppet taket enda, og det suger jo. men ved å lese sånne ting som dette, skjønner man at det kan gå over, vil gå over, må gå over (bør gå over). utfordringen nå er å ikke være så jævla irrasjonell og følsom, og gjøre dumme ting som å: ringe vedkommende, skrive til vedkommende, tilgi vedkommende for all mulige ting man ikke skal tilgi noen for, og så videre. det er nemlig det mest hjerteskjærende med hjertesorg: man klarer ikke å tenke "fuck you, fuckface." man tenker: "din dritt. men å, du er bra, da. hvis man ser stort på det. kanskje kan det gå? kanskje blir det oss? ja? kanskje bare innser du at det er oss to?". så man prøver. og bommer. prøver på nytt. og feiler. prøver en siste gang. og blir såret så sinnsykt at det lukter svidd av hele fremtiden og nåtiden gruses brutalt.

men så? så. så, så. så: venter man, tydeligvis, biter seg i det, griner i puta, teller ned dagene, slipper taket, venter på våren og våkner opp. og da er det over? forhåpentligvis?

akurat nå er det vanskelig å tro på dere, men likevel: jeg tror. takk, begge to.

Aslaug said...

Tror aldri jeg har lest noe så fint om noe så vondt. Kjenner meg igjen, for det er virkelig så vondt! Det er noe av det verste og sist det hendte meg hadde jeg vondt i et kvart år. Håper det er lenge til neste gang, selv om jeg føler at det kan skje når som helst...

Marte said...

Jeg tror dette er noe av det fineste jeg noen gang har lest.

Åsne said...

Fantastisk fint skrive!

Anonymous said...

så sårt. så ekte. så fint.

karoline said...

Dette er veldig fint, håper det kommer mer! Tekst + bilde = fantastisk.

anna said...

fy faen. bokstavleg talt, eg har ikkje ord.

Anonymous said...

Men det jeg syns er værst da, (jeg har også kjærlighetssorg for øyeblikket) er når man har gitt så utrolig mye av seg selv til en person. Man har opplevd så mye fine ting sammen. Av og til føltes det litt som om han var bedre enn alle vennene mine til sammen. Men nå er det sånn at det ikke funka. Og nå klarer jeg ikke å forestille meg hverdagen uten han. Hvorfor er det sånn at man alltid skal kutte all kontakt? Hvorfor skal man slette nummer og fjerne hverandre på facebook? Jeg vet det ofte er det som skal til for å lege en kjærlighetssorg, men jeg har så himla lyst til å beholde den fine vennen min. Gjør jeg det, roter jeg til 6 måneder. 6 måneder av livet mitt som kunne vært veldig fine. Så da burder vel valget være lett...

Prinsesse Lea said...

Dette var veldig gjenkjennelig. Jeg er dog ikke ubetinget enig i at det hjelper litt å ligge med andre, jeg har i alle fall prøvd å gjøre det samtidig som jeg hadde hjertet hos en annen, og det endte med at en stakkars ennattsfyr måtte avbryte det han hadde tenkt å holde på med for å trøste en panikkgråtende meg. Uff, stakkars mann, blir fortsatt flau når jeg tenker på det!

Anonymous said...

dette er også min første kommentar. det er noe jeg har tenkt på lenge. helt siden i sommer. du hadde vært på robynkonsert. den episoden da du spør en jente om hun har fått hjertet sitt knust, og hun svarer nei og du sier at da får hun ikke stå først på første rad. det traff meg bare så jævlig, og jeg ble sint. jeg ble sint fordi jeg ser filmer og leser bøker som viser sønderknuste jenter med sønderknuste hjerter, og som forteller meg at jenter som ikke har fått hjerte sitt knust implisivt ikke vet hva smerte er. og jeg tenker at det er litt som å fortelle et tsjernobylbarn som er født uten armer at det ikke vet hva smerte er fordi det aldri har fått et papirkutt mellom knokene. fordi det er sånn det er, du går å kjenner på noe du vet at du burde ha, men som ikke er der lenger, og der det burde vært noe er det bare et tomrom. og det er en ganske gnagende smerte som gjør deg kvalm, og får deg til å tenke at du er et menneske som ikke fortjener å leve, og om du likevel fortsetter å leve så kommer du likevel ikke til å få tilbake det du ble født uten. når du ligger ved siden av noen og tenker faen nå elsker jeg, jeg må elske, jeg elsker ham jo, han elsker jo meg. og det eneste du faktisk kan kjenne er kvalmen og noen små dråper kondens fra tomrommet i form av tårer. og da bør du ha like stor rett som noen til å stå på første rad på robynkonsert.

men så leser jeg dette. og jeg skjønner at det er helt urimelig å bli så sint. jeg skulle ønske jeg klarte å elske så mye at jeg fikk hjerte mitt knust. jeg innbiller meg at jeg ville holdt det ut med stolthet. men så leser jeg dette; jeg kan ikke forestille meg akkurat hvor smertefult det kan være. og da må jeg jo også skjønne at det ikke er innenfor alles virkelighetsforståelse å skjønne hvor smertefult det motsatte kan være.

Ida Marie said...

Åh.. eg smeltar heilt.. eg fekk tips om denne bloggen her seinast idag og det var akuratt dette eg trengte.

Eg vantar framleis på å vakna og tenka fuck you fuckface. No har det gått tre år og eg har skrev 13 halve songar om han og lata som dei ikkje er om han for eg har "sletta han". Eg skjønar etterkvart at eg faktisk ikkje kan styre dette sjølv. Og kanskje må eg berre finna meg ein annan og godta det faktum at han eg framleis lengtar etter alltid vil vera ein lengsel for meg..? Nei, det skal gå over og eg skal kunna seia at "Ein gong var eg så forelska i ein gut at eg slutta å pusta. Men det gjekk over og no pustar eg og er lukkeleg."

Anonymous said...

Til siste anonym,det er flere som deg!
Takk for gode ord

Anonymous said...

TAKK. dokkår e så fine, så utrolig kule-tøffe-fine-vakre-smarte-morsomme jenter. takk for at du beskrev det som det e, eg har vanskeligheter med å gjør det sjøl. det blir alltid teit. og høres ofte ut som miley cyrus sanger, det e flaut.

i dag sa eg te gutten eg har vært forelska i at radioresepsjonen ska komme og signere bøker på en bokhandel i byen. eg sa at me kunne late som min bok va hans bok òg. eg e veldig nervøs på ka han svare.

John T. said...

Jeg har falt fullstendig for dere. Helt og dypt, og så oppriktig som bare en som leser en blogg og ser på bilder kan falle for noen som skriver en blogg og tar bilder.

Og i serien "word verification som rimer" må jeg skrive inn "gingst" for å få publisere kommentaren. En gang fikk jeg denne: http://bit.ly/gJp024

Kine said...

Herlighet. Jeg fikk helt vondt i magen

Helene said...

åh, så fint at du skreiv om detta akkurat no :) Da trengte eg virkelig.
Og tusen takk for den finaste-i-verden-smsen eg fekk på fredag! Ka ska man med tullegutta når man har venner som dykk? :)

grapecityjuice said...

ordentleg fin tekst! hjartesorg er vondt og fælt, men som alt anna blir det betre når ein delar. då er det fint at nokon kan dele så fint!

Anonymous said...

Jeg har ikke tapt enda.

Rustning: Selvsikkerhet
Våpen: Sjarm
Sinnstilstand: Bevisst
Mål: Få henne til å forstå at det ER meg hun vil ha.

Jeg gråt og sa til min bestevenn: "det er ikke plass til flere plaster på hjertet mitt". Hun svarte: "Så får du rive de av og blø litt da".

-T-

Andrea Celine said...

Åh! Kjempe fint skrevet.

Miriam said...

Dette er helt fantastisk skrevet.

Jeg fikk hjertet mitt knust da jeg var 17 år, av en gutt jeg ikke kjente. Ingen av vennene mine forstod hvordan jeg kunne være forelska i en jeg knapt hadde snakket med, men jeg var så forelska at jeg stod opp en time tidligere hver dag i et år for å være ekstra fin i tilfelle han skulle se min vei. Han så selvsagt aldri min vei, og da han en dag satt og kysset på en jente som ikke var meg, var det som noen slo bena av meg. Jeg gråt egentlig ikke så mye, men jeg var så uendelig trist i flere måneder.

Men det gikk over. Det er snart fire år siden og jeg har enda ikke vært forelska i noen siden, men jeg vet jeg er i stand til det.

Anna said...

Så forbannet fint! Jeg er midt oppi min første kjærlighetssorg nå, så dette trengte jeg. Takk. Så kombinerer jeg dette med Robyn og håper på det beste. Merci igjen <3

fredrik said...

detta var skikkelig skikelig fint heidi

Kval&Actionfilm said...

Oj, her er det så mange kommentarar frå folk som har vondt i hjartet, har hatt vondt i hjartet, eller skal ha vondt i hjartet at eg blir svimmel. Og du som ikkje ville fått lov av meg til å stå fremst på Robyn-konsert, det var ikkje meininga å ekskludere deg frå første grinerad! Klart alle som har empatiske evner kan føle sorg, og har følt sorg i andre former enn kjærlighetssorg. Du kan få stå med oss om du vil, men kven vil vel egentlig være med i Lonely Hearts Club?

Men takk for mange fine kommentarar, eg blir veldig rørt av alle historiane dykk kjem med. Eg vil gjerne høyre meir.

Marte said...

Jeg har vært der. Jeg har skreket og lugget under dyna alt for lenge og nesten ikke turt å gått ut av huset, for enn om, enn om jeg skulle gå forbi han akkurat i dag?
Men vet dere, det går over. Jeg lover. Og når en minst venter det står han der (på dag nr 3 på festival, skitten, full og ekkel) og han er perfekt.

Ingrid said...

Vær så snill; aldri slett dette innlegget. Det er mulig jeg trenger det!

Marte said...

Kan ikke dere skrive om lengsel? Lengselen etter noe som ikke er mer, lengselen etter noen man elsker, lengselen etter kjæresten som bor så altfor langt unna?

Anonymous said...

dette innlegget får meg til å komme meg ut av huset kvar dag, om enn berre for nokre timar. eg trur kanskje eg kan det utenatt no, men eg treng å sjå det i tekstformat for å skjønne at det ikkje er berre meg, at det fins fleir som har eller har hatt det så innforjævlig vondt. Eg lengtar sånn etter den dagen du beskriv, at eg blir heilt tussete. og eg håpar at eg kan la meg sjølv få stola på gutar igjen. d.d. er det heilt utenkeleg, kroppen har inntatt sterkaste form for forsvarsposisjon og rustningen klemmer litt for hardt på lungene.

takk for at dykk fins!

birgitte said...

jeg leser igjennom arkivet deres siden denne bloggen er så ubeskrivelig fin.
dette var så fint at jeg hadde tårer i øynene og fikk ikke til å lese de siste linjene.

Anonymous said...

Det blir sagt at kjærester kjem og går, mens venner er for alltid. Kjenner meg igjen i det du, kval, skriver. Men nokre gonger er sorga berre for kjærligheten som tok slutt, sjølv om personen er der for deg enda.

Linda said...

Eg følte at dette var noko eg har skrevet, eit dagboknotat frå ifjor eller noko sånt. Fint å lese. Eg spydde, eg hyperventilerte, sykla alt eg kunne heim frå skulen kvar dag, for å kanskje nå heim og innanfor døra før tårene kom. Godt å sjå at andre og har hatt det like vondt. Og det er så fantastisk, når du pustar inn og kjenner magen kriblar igjen for første gong. For meg begynte oppoverturen med ein tur i byen i regnet når ingen andre var ute, så ingen kunne sjå viss eg måtte felle ei tåre. Og når nydelige dufter frå kafèar og åpne vindu klarte å få eit smil fram hos meg - då visste eg at eg var på veg. Eg kunne glede meg over noko igjen. Det tok over eit halvt år før eg kunne pusta inn og kjenne ekte lukke i hjarta igjen, og at lukka var ein større del av dagen enn sorgen. Men så er det borte! Heile timar og dagar er fine og lukkelege, og du er ein stor erfaring rikare: Du veit at du klarar deg!

irmelin said...

DET ER SÅ BRA

Anonymous said...

Jeg våknet i dag og tenkte på dette innlegget som jeg leste for en god stund siden. Jeg har hatt kjærlighetssorg i 3 år. Og det går bedre. Men noen ganger, som i dag, går det dårligere. Det er litt som en besøkskurve over en fornøyelsespark. Om sommeren går det oppover og i lavssesongen går det nedover. Fryktelig slitsomt og fryktelig vondt!
Jeg tror at greia med kjærlighetssorg er denne bekreftelsen. Noen andre vil ikke ha det du la på bordet. Dine egne usikkerheter blir bekreftet. Det er grusomt og trist, og noen ganger blir jeg sint. Men ikke så sint at jeg klarer å si "fuck you fuckface". Ikke riktig ennå.

Tusen takk for et innlegg som har gått rett i sjela. Dere er så flott og fine!

Thea said...

Forloveden min gikk fra meg i april. Jeg flytta inn med bestevenninna mi, lagde ei spilleliste som heter Fuck han! og hang opp bilde av han på dartskiva på kjøkkenet. Det hjalp, men snart skal jeg hente mine siste ting i leiligheta vi hadde sammen, og da må jeg nok grine litt mer.

Caroline said...

Fy faen Thea! liker løsningen din. Topp, stå på! Grining er lov ass.

Alle bilder på denne bloggen tilhøyrer oss, om ikkje anna er nevnt.

Kval&Actionfilm?